Hvordan en forsvarsminister ble tilhenger av forbudet mot atomvåpen

This article was translated and republished with the permission of the Bulletin of the Atomic Scientists, a non-profit and non-partisan organization that equips the public, policymakers, and scientists with the information needed to reduce man-made threats to our existence. Learn more at  www.thebulletin.org.

Tekst av William Perry, 7. desember 2020

Mange har spurt meg hvordan en tidligere forsvarsminister kan støtte avskaffelsen av atomvåpen. Denne artikkelen er et delvis svar på det spørsmålet, i form av en personlig historie om hvordan tankene mine om atomvåpen har utviklet seg fra Hiroshima til nåtid. 

Da vi nådde 75-årsdagen for Hiroshima, ble jeg inspirert til å tenke tilbake på den skjebnetunge dagen, og på min egen reaksjon da jeg hørte nyheten. Den gang var jeg lettet over at den fryktelige krigen endelig var slutt, og jeg var nysgjerrig på hvordan denne nye bomben virket. Men jeg tenkte ikke på hva de langsiktige konsekvensene av en slik bombe kunne bli. Det skulle komme senere.

Noen måneder etter Hiroshima fylte jeg 18 år, ble med i hærens ingeniørkorps og ble med tiden en del av okkupasjonshæren i Japan. Jeg fikk da se med egne øyne hvordan den engang så strålende byen Tokyo var redusert til ruiner av våre brannbomber. Jeg ble så sendt til Okinawa, stedet hvor det siste, store slaget i annen verdenskrig utspilte seg. Et slag så voldsomt at bare 10 prosent av de 100.000 japanske soldatene som forsvarte øya, overlevde; resten ble enten drept i kamp, eller begikk selvmord. Det var knapt en bygning igjen i hovedstaden Naha. De japanske og okinawiske menneskene jeg samarbeidet med, var fortsatt lammet av skrekk og sjokk over det de hadde opplevd. 

Det jeg så i Tokyo og Okinawa fjernet enhver oppfatning jeg hadde om krigens velsignelse, og overbeviste meg om at menneskehetens praktisering av krig ikke kunne fortsette. Ødeleggelsene jeg var vitne til i Tokyo ble utført av tusenvis av fly og titusenvis av bomber over flere år. Tilsvarende utslettelse kunne ha blitt påført Tokyo av ett eneste fly, én atombombe, på ett øyeblikk. På samme måte fant døden og ødeleggelsene i Okinawa sted over flere måneder og krevde landgangsstyrker på størrelse med de som ble brukt i Europa på D-Dagen. Kampene i Okinawa krevde også tusenvis av amerikanske ofre. De japanske styrkene kunne ha blitt nedkjempet med én eneste kjernefysisk bombe på ett øyeblikk.

Einstein sa at med atombomben var alt forandret, bortsett fra vår måte å tenke på. Men det jeg var vitne til i Tokyo og Okinawa begynte å forandre min måte å tenke på. Det førte til en tro på at vi måtte revidere krigens rolle fullstendig, den som vi hadde bekjent oss til fra historiens begynnelse. Så utslettende som annen verdenskrig var selv uten kjernefysiske våpen, ville en krig der Hiroshima-type bomber ble brukt i utstrakt grad, bli en langt større katastrofe. Jeg konkluderte med at det eneste fornuftige målet med kjernevåpen er å avskrekke bruken av dem.

I 1952 prøvesprengte USA en termonukleær bombe 1000 ganger større enn Hiroshima-bomben. Noen år senere prøvesprengte Sovjetunionen en enda kraftigere bombe. Etter det begynte både USA og Sovjetunionen å inkludere hydrogenbomber i sine kjernefysiske arsenaler, de fleste av dem med en ødeleggelseskraft på 10 til 100 ganger Hiroshima-bomben. Våre land hadde nå ikke bare kapasitet til å utslette hverandre, men en utslettelseskapasitet sammenlignbar med den gang en asteroide traff jorden for 66 millioner år siden. Asteroiden førte til utryddelsen av de fleste dyrearter, inkludert dinosaurene. Den utslettelseshendelsen var forårsaket av et naturlig fenomen. Nå hadde menneskeheten kapasiteten til å forårsake sin egen utslettelse. Dette førte til at jeg konkluderte med at avskrekkingspolitikken til USA og Sovjetunionen måtte være fullstendig idiotsikker. Men selv da jeg kom til denne konklusjonen, fryktet jeg at dette ikke ville være mulig å oppnå så lenge kjernevåpen finnes. 

Oktober 1962 ble frykten min bekreftet. Ved starten av Cuba-krisen ledet jeg et elektronikklaboratorium i California, men ble kalt tilbake til Washington for å lede et lite teknisk team som hadde som jobb å gi president Kennedy en daglig vurdering av operasjonaliteten til Sovjetunionens kjernefysiske missiler på Cuba. Kennedys militære rådgivere oppfordret ham til å godkjenne militær handling mot disse missilene. I stedet ønsket Kennedy å løse krisen gjennom diplomati, siden han fryktet at enhver militær handling lett kunne eskalere til en atomkrig. Likevel var han forberedt på å iverksette militære tiltak før de sovjetiske missilene ble operative, så han brukte våre innspill til å avgjøre hvor mange dager han hadde til diplomati. Med det detaljerte bildet av krisen slik den utspilte seg, trodde jeg at hver dag jeg gikk inn på analysesenteret vårt, ville bli min siste dag på jorden.

Mot alle odds klarte Kennedy og Khrusjtsjov å komme frem til en avtale i 1962, før disse rakettene ble operasjonelle. Men det var like før. Kennedy anslo senere at sjansen for at Cuba-krisen ville ha ført til en kjernefysisk katastrofe, var én av tre. Men da han sa dette, visste han ikke at Sovjetunionen allerede hadde utplassert operasjonelle kortdistanseraketter på Cuba, ikke bare de mellomdistanserakettene som var årsaken til krisen. Hvis våre tropper hadde invadert Cuba, ville de ha blitt utslettet på standen av kjernefysiske våpen, og en generell kjernefysisk krig hadde helt sikkert blitt resultatet.

Vi unngikk den tragedien, vel så mye på grunn av hell som av dyktig ledelse. Men våre ledere trakk en uriktig lærdom fra Cuba-krisen. USA konkluderte med at de «vant» fordi de hadde flere kjernefysiske våpen enn Sovjetunionen, så vi arbeidet videre for å opprettholde og øke ledelsen. Sovjetunionen konkluderte med at de «tapte» fordi de ikke hadde nok kjernefysiske våpen, så de begynte på en massiv kjernefysisk oppbygging. Både USA og Sovjetunionen trodde angivelig at flere kjernefysiske våpen ville gi dem en bedre sjanse til å «vinne» den neste krisen. Det derav følgende kjernefysiske rustningskappløpet resulterte i 70.000 kjernefysiske stridshoder og kjernefysisk materiale til å bygge titusenvis flere – nok til å utslette hverandre og resten av planeten ti ganger.

Både USA og Sovjetunionen var så fikserte på å produsere kjernefysiske bomber at ingen av dem reflekterte over at vi nesten hadde snublet inn i en kjernefysisk krig. Ingen av de to sidene fokuserte på den enorme tragedien en slik krig ville ha forårsaket. Men jeg så denne nesten-tragedien på nært hold, og gjorde meg en annen leksjon. Jeg lærte at selv om våre to ledere gjorde alt de kunne for å unngå en kjernefysisk krig, kom vi veldig nær at den ble utløst - og vår avskrekkingspolitikk ville ikke ha stoppet den.

I 1977 ble jeg viseforsvarsminister for forskning og teknologi og tjenestegjorde i president Carter sin administrasjon. I min tjenestetid lærte jeg en annen lekse om begrensningene i avskrekkingspolitikken. Jeg ble vekket klokken tre en morgen av vakthavende ved et av våre rakett-varslingssenter. Han fortalte at hans datamaskiner viste at 200 raketter var på vei fra Sovjetunionen til USA! Heldigvis tilføyde han raskt at han hadde avgjort at datamaskinene hadde gjort en feil, og at han ringte meg for å få hjelp til å finne ut hva som var galt med dem. Men før han oppdaget at dette var falsk alarm, hadde han ringt Det hvite hus for å advare dem. Vi var få minutter fra at presidenten måtte beslutte om han skulle sende våre raketter som svar på dette antatte angrepet. Hvis presidenten hadde beordret avfyring, ville han ha startet en kjernefysisk krig ved et uhell!

Jeg lærte noe viktig av min erfaring med de cubanske rakettene og den falske alarmen; USAs avskrekkingspolitikk var ikke tilstrekkelig for å forhindre en sivilisasjonsødeleggende kjernefysisk krig. Faren for en kjernefysisk krig er ikke at en leder plutselig setter i gang et overraskende, utslettende angrep – som var det både USA og Russland forberedte seg på – men at vi snubler inn i en kjernefysisk krig.  Feilen kan skyldes en politisk feilberegning, som ved Cuba-krisen, eller en ulykke, som i falsk alarm. En av dem kunne ha resultert i slutten på sivilisasjonen.

Disse erfaringene lærte meg at vår kjernefysiske politikk skulle ha vært rettet mot å unngå slike feil. Likevel har vi i de etterfølgende årene utviklet en avskrekkingspolitikk som øker sjansen for å snuble inn i en kjernefysisk krig. Vi har fortsatt å fokusere vår kjernefysiske posisjon og politikk på det å forberede oss på overraskende, altutslettende angrep. Denne politikken øker faktisk sannsynligheten for en utilsiktet atomkrig. Responsen til både amerikanske og sovjetiske ledere på Cuba-krisen var å høyne innsatsen på denne farlige tilnærmingen, ved å drastisk øke størrelsen på deres kjernefysiske arsenal, og å opprettholde den samme politikken som nesten førte til at Cuba-krisen ble en altutslettende hendelse.

I 1994 ble jeg forsvarsminister og fikk sådan sjansen til å gjøre noe med min bekymring for at vi skulle snuble inn i en atomkrig. Jeg gjorde derfor reduksjon av kjernevåpen til min høyeste prioritet. Dette var mulig gjennom Nunn-Lugar Cooperative Threat Reduction Program, som ble vedtatt før jeg tiltrådte. Det var utvilsomt mange hindringer for å sette dette programmet ut i livet, men Senator Sam Nunn var på det tidspunkt leder for senatets Armed Services Committee. Han ga meg sin fulle støtte til å implementere loven som han og senator Richard Lugar hadde forfattet. Som et resultat kunne vi demontere 8000 kjernefysiske våpen i løpet av de tre årene jeg var forsvarsminister, halvparten i USA og halvparten i Russland. Men det å redusere atomvåpen var bare en del av mitt mål; den viktigste delen var det å etablere et vennskapelig, tillitsfullt samarbeid med Russland. Jeg jobbet veldig hardt med dette. 

Jeg møtte alle sentrale russiske regjeringsmedlemmer fire, fem ganger og den russiske forsvarsministeren mer enn et dusin ganger. Vi møttes i Washington, Moskva, Brussel, Genève, Whiteman flybase, Fort Riley, Saratov luftbase, Kiev, og Pervomajsk. Vi organiserte et amerikansk-russisk redningsopplæringsprogram; vi fremforhandlet en avtale der Russland skulle hente høyanriket uran fra tidligere russiske stridshoder slik at det kunne brukes som brennstoff i amerikanske kraftreaktorer; vi fremforhandlet en avtale som gjorde at Russland kunne bruke en brigade i en amerikansk avdeling i de fredsbevarende operasjoner i Bosnia; vi hadde en direkte linje som gjorde det mulig å diskutere akutte problemer. Jeg hadde den russiske forsvarsministeren som min gjest på NATOs forsvarsministermøte; jeg introduserte ham til president Clinton og hans stab. 

I sum hadde jeg veldig nær kontakt med den russiske forsvarsministeren og brukte denne nærheten til å fremme spesifikke fellesprogram, som det å demontere kjernevåpen i Kasakhstan, Hviterussland og Ukraina. Men jeg brukte også nærheten til generelt å bringe våre to land nærmere hverandre som partnere, ikke som allierte. Da jeg fratrådte stillingen i 1997 trodde jeg at vi var kommet langt når det gjaldt å demontere den dødelige, kjernefysiske arven fra den kalde krigen, og at fiendskapen mellom USA og Sovjetunionen var lagt bak oss.

Men slik var det ikke. En serie politiske beslutninger i USA i løpet av de neste årtier førte til økende, negative reaksjoner fra Russland. Disse inkluderte utvidelsen av NATO østover mot Russland; oppsigelsen av Anti-Ballistic Missile Treaty (ABM); og krigen i Irak.

Resultatet var at i den andre perioden i administrasjonen til George W. Bush, var relasjonen mellom USA og Russland blitt så fiendtlig, at den kjernefysiske faren igjen ble en bekymring. Dette førte til at fire tidligere, amerikanske ministre gikk til en dramatisk aksjon: George Shultz og Henry Kissinger, Nunn og jeg skrev en artikkel i Wall Street Journal der vi redegjorde for de kjernefysiske farene og argumenterte for at verden skulle avskaffe kjernefysiske våpen, heller enn å leve med denne faren.

I noen år var responsen på vår artikkel svært positiv, både i USA og i verden for øvrig. Jeg begynte å håpe at vi skulle lykkes. Én måned etter at president Obama tiltrådte holdt han en bemerkelsesverdig tale i Praha, der han sa; «Så i dag erklærer jeg tydelig og med overbevisning Amerikas forpliktelse til å søke fred og trygghet i en verden uten kjernefysiske våpen». Senere samme år fremforhandlet Obama den nye START-avtalen med Russland. Den inneholdt en beskjeden reduksjon av kjernefysiske våpen i begge land, men skulle etterfølges av nye START II, som ville føre til mer betydelige reduksjoner. Vi var på vei, eller det var ihvertfall det jeg trodde.

Men Obama kjørte seg fast da han forsøkte å få nye START ratifisert. Til slutt fremforhandlet han en avtale med opposisjonen der republikanerne i Senatet til slutt stemte for nye START, etter at Obama hadde gått med på en omfattende modernisering av det kjernefysiske programmet. Den prisen var, etter min mening, for høy; Den påfører nå USA en utgift på 1 trillion dollar over de neste 30 år for å modernisere atomvåpen vi egentlig bør redusere. Fra dette tidspunktet sluttet Obama å forfølge sin «Praha-agenda», og de fire statsmenn som hadde søkt å forby kjernefysiske våpen, avsluttet også sin felles innsats.

Jeg var dypt skuffet over nederlaget til Obama sitt initiativ, men besluttet at problemet var for alvorlig til at jeg kunne gi helt opp. Hvis vi ikke kunne avskaffe kjernefysiske våpen på nåværende tidspunkt, kunne vi i det minste foreta oss noe for å redusere den faren de representerer. For å oppmuntre til dette, dannet jeg William J. Perry-prosjektet for å lære folk om de kjernevåpens farer.

Jeg arbeidet for å fremme disse ideer gjennom artikler, undervisning, foredrag, konferanser, online-kurs og to bøker; «My Journey at the Nuclear Brink» i 2015 og i 2020 skrev Tom Collina og jeg «The Button: The New Nuclear Arms Race and Presidential Power from Truman to Trump». Den foreslår tiltak USA kan ta, som å fjerne presidentens mulighet til alene å kunne avfyre atomraketter, fase ut landets interkontinentale raketter, og til de er fjernet, forby at de blir avfyrt etter varsling av et angrep. Vi ser på dette som tiltak som kan holde oss i live, frem til vi godtar et tankesett som muliggjør en fullstendig avvikling av kjernefysiske våpen. William Perry-prosjektet lager nå podcasten “ At the Brink ”, men i et format som når yngre mennesker. Dette arrangeres av barnebarnet mitt, Lisa Perry, som er en ivrig podcaster-bruker, i likhet med mange andre i hennes generasjon. 

Gjennom alle disse tiltakene, har jeg samarbeidet med institusjoner som i årevis har jobbet med å fremme det samme budskapet: the Nuclear Threat Initiative, Ploughshares Fund, og selvfølgelig The Bulletin of the Atomic Scientists. Vårt mål er det samme: å redusere, og med tiden eliminere faren for en kjernefysisk katastrofe.

Til tider blir jeg frustrert over å være en «dommedagsprofet». Og jeg blir motløs fordi mine advarsler om de eksistensielle farene og de beskjedne tiltak som foreslås for redusere dem, ikke blir diskutert seriøst. Selv ikke dommedagsklokken, som er så lett å forstå, har utløst signifikant politisk aksjon.

Men vi kan ikke gi opp. Altfor mye står på spill.

Det er ikke noen overdrivelse å advare om at en storstilt atomkrig kan føre til en utryddelseshendelse som kan sammenliknes med den som fikk dinosaurene til å dø ut. Selv om mange dinosaurer ble drept av de direkte effektene av energien som ble frigjort av asteroideeffekten, var den avgjørende effekten den atomvinteren forårsaket av den enorme forbrenningen av planetens skoger. Denne atomvinteren varte i mange år og forårsaket ødeleggelsen av nesten all vegetasjon, og drepte dermed nesten alle grønnsaksspisende dyr, noe som igjen fratok kjøttetende dyr mat.

I september opplevde vi som bor i California en lav-skala forsmak på hvordan en atomvinter kan fortone seg, forårsaket av kvelende røyk fra omfattende skogbranner. I min by Palo Alto opplevde vi et mørke midt på dagen da røyken la seg over skyene og forhindret sollyset i å komme gjennom. Høylys dag virket som midnatt. Vi opplevde denne blokaden i løpet av én dag, men det var lett å se for seg den utstrakte avlingssvikten som ville fulgt hvis dette hadde vart noen år, ja til og med noen få måneder.

I en storskala kjernefysisk krig vil hundrevis av millioner mennesker bli drept umiddelbart av eksplosjonene. Men eksplosjonene vil utløse vidstrakte branner i hundrevis av byer, og omkringliggende skoger blir satt i brann. Som følge av en kjernefysisk krig vil vår begrensede erfaring med mørke mitt på dagen i California, bli erfart over store områder av planeten i mange år. Den minst skjebnesvangre effekten av en storstilt kjernefysisk krig ville være ødeleggelsen av vår sivilisasjon. Den verste følgen vil være utryddelsen av mennesket som art.

I løpet av mange tiår beskjeftiget med forsvarssystemer i og rundt både USA og Russland, har min oppfatning utviklet seg, og jeg er helt overbevist om at tiden nå er kommet til å avskaffe kjernefysiske våpen.

Teksten er oversatt til norsk av Mons Lie og Abby Brobakken.