Den internasjonale domstolen i Haag avga den 8. juli 1996 sin rådgivende uttalelse om lovligheten av bruk og trussel om bruk av atomvåpen. Ti-årsdagen markeres med et møte i Europa-parlamentet i Brussel 6.-7. juli 2006.

De store antiatomvåpen-demonstrasjonene på 1980-tallet ble senere avløst av dialoger mellom NGOer og beslutningstakere i internasjonale fora. Et viktig eksempel er World Court Project (WCP), kampanjen for å få Den internasjonale domstolen i Haag til å vurdere lovligheten av bruk og trussel om bruk av atomvåpen. WCP oppsto i New Zealand i l987 som svar på USAs press mot landets erklæring om å være atomvåpenfritt og nekte anløp av skip med atomvåpen1. I stedet for direkte konfrontasjon med USA, tok New Zealand sikte på en generell folkerettslig vurdering av atomvåpnenes legalitet. I 1992 ble WCP offisielt lansert av de tre store fredsbevegelsene IPPNW, IALANA (International Association of Lawyers against Nuclear Arms) og IPB (International Peace Bureau) med Haag som mål. WHO og FN Haag-domstolen er FN-systemets høyeste juridiske myndighet. Den kan, på forespørsel fra andre FN-organer, gi autoritative fortolkninger av gjeldende folkerett, såkalte rådgivende uttalelser, advisory opinions. Etter indirekte påtrykk fra WCP rettet WHO i 1993 følgende spørsmål til domstolen: “In view of the health and environmental effects, would the use of nuclear weapons by a state in war or other armed conflict be a breach of its obligations under international law including the WHO Constitution?” I 1994 stilte FN’s generalforsamling et lignende spørsmål: “Is the threat or use of nuclear weapons in any circumstance permitted under international law?” Domstolen valgte bare å behandle spørsmålet fra FN. Pådrivere Gjennomslaget kom etter et enormt arbeid gjennom flere år under intens motlobbying fra atomvåpenstatene. Når man nådde fram, var det fordi man greide å samle ikke-atomvåpenstater med posisjoner i FNs organer, jurister med folkerettslig ekspertise, antiatomvåpen- aktivister med engasjement og kampanje-erfaring, og leger med kunnskaper om de medisinske virkningene av atomvåpen. IPPNW arbeidet sammen med World Federation of Public Health Organizations for å få saken opp i WHO, som i mange år hadde studert og dokumentert skadene på helse og miljø fra kjernefysiske eksplosjoner2. De 110 alliansefrie statene banket saken igjennom i FNs generalforsamling. Prosessen i Haag FNs medlemsland ble av domstolen invitert til to skriftlige høringer, i 1994 om spørsmålet fra WHO og i 1995 om det fra FN. I 1995 ble det også holdt en muntlig høring i Haag. I alt 45 land deltok i høringene, hvilket er flere enn i noen tilsvarende sak. Av de 22 som deltok i den muntlige høringen, mente 15 land, inkludert Iran, at atomvåpen er ulovlig, mens 6 land, inkludert atomvåpenstatene, var av motsatt mening. Under høringen fikk domstolen overrakt 3,8 millioner underskrifter, såkalte declarations of public conscience, hvorav 1000 signert av norske medisinstudenter3. Vedtaket De 14 dommerne, hvorav 5 fra atomvåpenstater, stemte over 6 punkter1. Kort fortalt var konklusjonen at bruk og trussel om bruk av atomvåpen generelt er i strid med gjeldende folkerett (se boks). Men domstolen kunne ikke gi et entydig svar når det gjelder ekstreme situasjoner av selvforsvar der ”the very survival of a State would be at stake”. Den slo enstemmig fast at det er plikt til full atomnedrustning under internasjonal kontroll. Hva skjedde i Norge NLA deltok aktivt i WCP, til dels sammen med andre fredsorganisasjoner. Vi var i livlig dialog, muntlig og skriftlig, med storting, regjering, helsemyndigheter og ambassader. Både i 1994 og 1995 var vi initiativtakere til spørretimespørsmål angående høringsuttalelser til Haag. Vi informerte pressen og skrev selv i avisene4,5. Resultatet var imidlertid magert. Regjeringens holdning var negativ og utspillene selvmotsigende. Norge stemte nei i WHO fordi dette angivelig var et politisk spørsmål som hørte hjemme i FNs generalforsamling, men da saken kom opp der, stemte Norge blankt for ikke å forstyrre WHO- Den internasjonale domstolen i Haag avga den 8. juli 1996 sin rådgivende uttalelse om lovligheten av bruk og trussel om bruk av atomvåpen. Ti-årsdagen markeres med et møte i Europa-parlamentet i Brussel 6.-7. juli 2006. Krigens folkerett Våpenbruk i krig reguleres gjennom internasjonale konvensjoner, som for eksempel St.Petersburg-erklæringen 1868, Haag-konvensjonene 1899 og 1907; Geneve-protokollen 1925; Folkemordkommisjonen 1948; Geneve-konvensjonene 1949 med tilleggsprotokoll 1977; Konvensjonen mot biologiske våpen 1972; og Konvensjonen mot kjemiske våpen 1993. Det er forbudt å bruke våpen som ikke skiller mellom sivile og militære; som involverer nøytrale territorier; som forverrer ofrenes lidelser; som kveler, forgifter og infiserer; og som forårsaker store og langvarige miljøskader. Det er lov å forsvare seg, men forsvaret skal stå i proporsjon til angrepet. Medlemsblad for Norske leger mot atomvåpen - nr 2 / 2006 - Et tilbakeblikk på saken i Haag. I sin høringsuttalelse i 1994 anbefalte regjeringen politiske løsninger og lot være å nevne folkeretten som saken egentlig gjaldt. I 1995 unnlot regjeringen å svare på henvendelsen fra domstolen, under påskudd av at denne burde få ta stilling på fritt grunnlag, enda det var domstolen selv som hadde bedt om en meningsytring. Norge deltok heller ikke i den muntlige høringen i Haag. Betydning Uttalelsen fra Haag førte ikke til det gjennombruddet i arbeidet mot atomvåpen som vi hadde håpet, og som kanskje kunne spart verden for den økende trussel vi er vitane til i dag. Forbeholdet mht selvforsvar i ekstreme situasjoner må ta mye av skylden for dette. Det kan imidlertid ikke være tvil om at uttalelsen har styrket Ikke-spredningsavtalens artikkel VI om plikten til full atomnedrustning. Dette vedtaket vil bli stående selv om Ikke-spredningsavtalen faller. Det er i seg selv et viktig resultat. WCP, som fortsatt er aktivt, har også hatt andre positive ringvirkninger1. Selve prosessen ga antiatomvåpenbevegelsen nytt håp og ny energi. Uttalelsen fra Haag ga en juridisk plattform for sivil motstand mot atomvåpen og har muliggjort enkelte frikjenninger i rettslige tvister, for eksempel etter aksjoner mot Trident-ubåter i Storbritannia. WCP var med på å demokratisere FNs generalforsamling og NPT-prosessen der NGOene etterhvert har fått et visst innpass. Den inspirerte til Canberra kommisjonen for atomnedrustning i 1996, og New Agenda Coalition i 1998. Samarbeidet mellom NGOer og regjeringer er også overført på andre våpensystemer som landminer og håndvåpen. Konvensjon mot atomvåpen Hovedmålet med WCP var å legge grunnlaget for en atomvåpenkonvensjon. Uttalelsen fra Haag er da også basis for den såkalte Malaysia-resolusjonen som første gang ble lansert i FN i 1996 og som oppfordrer til å starte forhandlinger om en konvensjon. Den er også grunnlaget for modellkonvensjonen som ble lansert i 1997 av IALANA og IPPNW og sirkulert som et offisielt FN-dokument6. Modellkonvensjonen har vist seg å være nyttig for kommunikasjon ved å skifte fokus fra spesifikke politiske nedrustningspørsmål til samarbeid om et felles regime som bygger på tillit og sikkerhet for alle. Kanskje også 7-landsinitiativet kunne dra fordel av dette? Ny aksjon. Ved 10-årsjubileet er WCP fortsatt aktiv med sekretariat i Storbritannia. Man har planer om å få Haag-domstolen til å vurdere den manglende gjennomføring av plikten til full atomnedrustning, og det planlegges en verdensomspennende underskriftskampanje Affirmation of Freedom from Nuclear Weapons der man kan gi uttrykk for sin overbevisning: ”I do not accept that nuclear weapons can protect me, my country, or the values I stand for”, se http://wcp.gn.apc.org . Kilder: 1. Ware, Alyn 2003: NGO and Government Cooperation in Setting the Disarmament Agenda: The Impact of the 1996 International Court of Justice Advisory Opinion. http://www.disarmsecure.org/publications/papers/ngo_government.html 2. Effects of Nuclear War on Health and Health Services, World Health Organization, 1984 og 1987. 3. Hanevik, Kurt og Bredrup Cecilie. 1994 Atomvåpen moralsk forkastelig – sier over 1000 norske medisinerstudenter. Tidsskr Nor Lægeforen 114, 1854-55 4. Osen, Kirsten 1995 Høringen om atomvåpen og folkeretten. Kronikk Aftenposten 15.12. 5. Osen, Kirsten og Kringlen, Einar 1996 Folkeretten – trussel og bruk av atomvåpen. Kronikk Aftenposten 16.08. 6. Security and Survival. The Case for a Nuclear Weapons Convention, 1997, IPPNW, Cambridge, Massachusetts 7. Grief, Nicolas 1993 The World Court Project on Nuclear Weapons and International law. 3.ed. Alethia Press, Northhampton. Se også http://www.icj-cij.org/icjwww/idecisions/isummaries/iunanaummary960708. htm for en oppsummering av domstolens uttalelse.