Da jeg ankom fredag kveld 8/5 var den første uken av konferansen unnagjort. Etter hva jeg hadde lest på nettet og hørt fra andre som var der, var stemningen betydelig bedre enn på mange år. Et bevis for dette var at agenda og prosedyrer for neste års tilsynskonferanse var blitt vedtatt allerede onsdag første uken. Ettersom det før tilsynskonferansen i 2005 aldri ble enighet om en agenda, var dette et solid tegn på et nytt og annet samarbeidsklima enn i årene under Bush.

Jeg fikk også vite at ordstyreren fra Zimbabwe tidligere på dagen hadde lansert et utkast til anbefalinger for 2010 konferansen. Formålet med den siste forberedelseskonferansen før en tilsynskonferanse var opprinnelig å bli enige om anbefalinger til tilsynskonferansen. Disse skulle utformes som en liste med forslag man anså som sannsynlig at tilsynskonferansen kunne oppnå konsensus om. Imidlertid har forberedelseskonferansen siden ordningen startet aldri klart å oppnå konsensus om et slikt dokument. Ettersom agendaen så raskt kom på plass bestemte ordstyreren seg for å gjøre et helhjertet forsøk. Det første utkastet var meget ambisiøst, og ble svært godt tatt imot av oss observatører. Det inneholdt en detaljert plan for nedrustning og inneholdt de magiske ordene: ”konvensjon eller ramme av avtaler for å oppnå global kjernefysisk nedrustning”, noe som ble oppfattet som en legitimering av det arbeidet vi gjør, samt en indikasjon på at målet nå er innen rekkevidde. Ikke uventet viste det seg umulig å oppnå konsensus om dette dokumentet. Flere stater, blant annet USA og Frankrike, omtalte utkastet i positive ordlag under sesjonene, men på bakrommet, i samtaler med ordstyreren, hadde de mange merknader og forslag til endringer. USAs begrunnelse for dette var at deres politikk enda ikke var godt nok utarbeidet til å godta et såpass detaljert dokument, mens Frankrike i det hele tatt virket lite samarbeidsvillige. Det hadde de visstnok også vært i den første uken i forbindelse med godkjenningen av agenda, men hadde da kommet under sterkt press, særlig fra USA. Onsdag kom et nytt og utvannet dokument der blant annet konvensjon og forbud mot kvalitativ forbedring av våpen var utelatt. Dokumentet var også blitt strukturert slik at hver pilar hadde sin egen handlingsplan, ettersom mange stater klaget på at det første utkastets sterke fokus på nedrustning gikk på bekostning av de to andre pilarene; ikke-spredning og sivil kjernekraft. Da det viste seg at heller ikke dette do¬kumentet kom til å oppnå konsensus var ordstyreren innstilt på å gi opp. Selv uten å ha oppnådd enighet om anbefalinger ville konferansen ha blitt sett på som en suksess, mente han, ettersom de tross alt ble enige om en agenda, og diskusjon¬sklima var bedre enn på mange år. Men enkelte stater, deriblant Storbritannia og USA, presset på for å gjøre et siste forsøk. Observatørene var på det tidspunktet unisont enige om at det var bedre å ikke bli enige om noe enn å bli enige om et dokument som kunne brukes som sovepute i 2010. Et tredje utkastet ble lagt frem fredag morgen og hadde en svært kort levetid, da det av Frankrike ble foreslått å endre deler av dokumentet som hittil hadde overlevd de to revisjonene. Da ordstyreren avsluttet møtet tidlig på ettermiddagen ble han hyllet for sin gode lederevne og iherdige innsats. Selv om en del stater var skuffet over at de ikke fikk vedtatt anbefalingene var lettelsen stor over at konferansen tross alt var en suksess, bedømt etter de senere års standarder. Signalene fra USA og den nye administrasjonen i Washington var at de tar både nedrustning og ikke-spredning på alvor, og er i en større grad enn tidligere villige til å gå i dialog for å nå disse målene. Dermed ligger det til rette for at neste års tilsynskonferanse kan gjenoppta tråden fra 1995 og 2000, og at 2005 kan bli stående som en parentes i NPT sammenheng. Til slutt vil jeg si noen ord om min egen rolle og mitt inntrykk av hvordan Norge bør jobbe frem mot 2010. Jeg var altså tilstede mandag til fredag den siste uken av konferansen. Antallet observatører var da blitt betydelig færre enn det som var tilfelle den første uken. Ulempene ved dette var et tynnere sosialt program og færre parallelle sesjoner, men jeg synes likevel fordelene oppveiet ulem¬pene. Færre observatører førte til et tet¬tere og mer intimt fellesskap oss imel¬lom, og jeg fikk god tid til å bli bedre kjent med de av IPPNW representantene jeg ikke hadde møtt før. Samtidig påvirket reduksjonen i antall parallellsesjoner meg lite siden jeg tilbrakte mye av tiden i hovedsesjonene, som gjennom uken utviklet seg til å bli både spennende og dynamiske. I tillegg til hovedsesjonene var jeg på ”Abolition 2000” møter, ”Government briefings”, og ulike lunsjmøter, blant annet om det amerikanske ”Nuclear Posture Review”, klimakonsekvenser ved en atomkrig og forbud mot bruk av atomvåpen. Det var svært inspirerende å høre på innlederne og den etterfølgende debatten på disse møtene ettersom deltagerne enten var prominente forskere på feltet eller tidligere politikere med erfaring fra nedrustningspolitikk. Det ble også anledning til uformelle ICAN og IPPNW møter der vi inviterte andre observatører til å hjelpe oss i planleggingen fram mot neste års konferanse. Med hensyn til Norges rolle syntes jeg de var lite synlige på konferansen, og fikk også tilbakemelding om dette fra observatører som tidligere hadde sett på Norge som en pådriver. Innleggene deres var riktignok gode, med unntak av at jeg gjerne hadde hørt dem nevne konvensjon, men i debatten var de fraværende. Jeg savnet også en mer aktiv bruk av de alliansene vi er med i, hvor var for eksempel G7 i denne sammenhengen? Riktignok leverte Wien 10 gruppen inn en noen arbeidsdokumenter, men disse var stort sett rikere i ord enn substans. Jeg tolker Obamas tale i Praha som en utstrakt hånd til Europa og verden for å starte en ny æra i nedrustningspolitikken. Dette vinduet som nå er åpnet vil sannsynligvis forsøkes lukkes av krefter i USAs byråkrati, og militære apparat, som i skrivende stund utarbeider anbefalinger for Washingtons nye militære politikk. For å unngå at disse kreftene får tvunget Obama i kne må vi så raskt som mulig innlede bindene forhandlinger om global kjernefysisk nedrustning som vil koste ham og landet for mye politisk kapital til å brytes. Tusen takk for at dere ga meg muligheten til å dra på dette møtet. Det har vært svært lærerikt for meg, og en inspirasjon for å arbeide videre mot en atomvåpenfri verden. Referatet ble opprinnelig trykket i medlemsblad nr 2, 2009