Det er mange gode grunner til å kritisere den iranske regjeringen: Utallige menneskerettighetsbrudd, systematisk kvinneundertrykkelse, og bestialske avstraffelsesmetoder har gitt Iran en velfortjent og prominent plass i verdenssamfunnets pariakaste.

I den siste tiden har enkelte land, med Israel og USA i spissen, tatt kritikken av Iran til nye høyder. I begynnelsen av november truet Israel endog med å gå til militært angrep på Iran. Bakgrunnen var en ny rapport fra det internasjonale atomenergibyrået (IAEA) som angivelig slo fast at Iran hadde forsøkt å utvikle atomvåpen. Rapporten baserer seg imidlertid utelukkende på vestlig etterretning og, som vi vet, har disse rapportene tidligere vist seg å være gale, både når det gjelder Irak og Iran. Det er som sagt mange gode grunner til å kritisere Iran. Men å spille moralsk indignert fordi landet angivelig forsøker å skaffe seg et militær-strategisk ubrukelig våpen, vitner imidlertid om en så liten grad av selvinnsikt og forståelse for grunnleggende rettsprinsipper at man ikke kan annet enn å trekke på smilebåndet. Lyden av glass som knuser blir øredøvende, og internasjonalt diplomati slår en i øynene som en absurd dårlig komedie. Naturligvis finnes det land som lefler med tanken om å utvikle atomvåpen. Så lenge det internasjonale samfunnet fortsetter å la staters stormaktstatus avgjøres av hvorvidt landet har atomvåpen eller ei, og så lenge de atomvæpnede statene selv, som Israel og USA, tviholder på egne atomvåpen som bortskjemte barn, vil det finnes stater som ser atomvåpen som en rask vei til makt og ære. Dette forstod man allerede da man forhandlet frem den såkalte ikkespredningsavtalen om atomvåpen på slutten av 60-tallet. Denne internasjonale avtalen, som tillater noen få stater å ha atomvåpen og som samtidig forbyr alle andre land å engang tenke på å utvikle slike våpen, var aldri ment å vare evig. Ideen, som kritikerne av Irans atomvåpenambisjoner synes å ha glemt, men som de vil bli minnet på om de tar en kikk på ikkespredningsavtalens artikkel 6, har alltid vært å erstatte denne avtalen med et globalt forbud mot atomvåpen. Grunnen til at vi ser disse problemene nå, er at vi ennå ikke har klart å få på plass et slikt globalt forbud. Flere og flere av verdens politiske og militære ledere innser at atomvåpen ikke bare er moralsk forkastelige, men også fullstendig uegnet som stridsmiddel i dagens internasjonale kontekst. Men likevel har man altså - tjue år etter den kalde krigen - ikke klart å fremforhandle et endelig forbud mot atomvåpen. Latskap og internasjonal prokrastinering? Fristende konklusjon. Om Iran er i ferd med å utvikle atomvåpen er ikke gitt, det er en spekulasjon. Men hvis så er tilfellet vil det ikke være det første landet som velger å ta skjeen i egen hånd. Og så lenge man ikke har fått på plass et global forbud mot atomvåpen, vil det helt sikkert komme nye land til. I fraværet av et globalt forbud mot atomvåpen har India og Pakistan allerede bygget sine egne atomvåpen - noe som har gjort et allerede anspent forhold mellom de to landene enda mer brennbart. Og om atomvåpenstatene ikke snart tar inn over seg det absurde i at de hvert år ødsler bort milliarder av kroner for å vedlikeholde og modernisere symbolske våpen de aldri kommer til å ha noen reell nytte av, vil andre land, som Egypt, Saudi-Arabia og Brasil snart begynne å rasle med atomreaktorene. Verdenssamfunnet har nå forbudt to av tre typer masseødeleggelsesvåpen. I motsetning til biologiske våpen, som ble forbudt i 1975, og kjemiske våpen, som ble ulovliggjort i 1999, gjelder det grunnleggende prinsippet om lik rett for Loke og Tor ennå ikke for atomvåpen. Fremdeles er det slik at noen land, som kaller seg gode, forbeholder seg retten til å true med å nedslakte sine motstanderes sivilbefolkning. Men om landene er gode eller ei, om de er demokratier eller teokratier, er ikke nødvendigvis viktig. Det er uansett aldri comme il faut å drepe sivile i krig. Med Berlinmurens fall, og tilbaketrekningen av Sovjets styrker fra Øst-Tyskland, åpnet det seg et historisk handlingsrom. Men istedenfor å gjør det eneste logiske, nemlig å forby atomvåpen, har man så langt holdt hendene for ørene og latt som om problemet ikke eksisterer. Spekulasjonene rundt Irans atomvåpenprogram minner oss igjen om at døren står på vidt gap. Den eneste måten å unngå en ekspansiv vekst av land med atomvåpen, er å boltre igjen døren, én gang for alle, og å forhandle frem et endelig et forbud mot atomvåpen. Artikkelen ble publisert i Dagsavisen 28.11.2011. Trykk her for link til Dagsavisen sin utgave, med nettkommentarer.