Magnus C. Storvik deltok på det tredje statspartsmøte til traktaten om forbud mot atomvåpen i FN, New York, og har skrevet en tekst om sine betraktninger fra dette. 

Med noe ubestemt i tankene

Jeg ankom det tredje statspartsmøtet (3MSP) til Traktaten om forbud mot atomvåpen (TPNW) i New York, med ett spørsmål som tynget meg: Finnes det fortsatt noe jeg kan gjøre,
ikke av selv-tvil, men av en erkjennelse av de enorme og skiftende utfordringene i arbeidet for atomnedrustning.
Politiske landskap forandrer seg, finansiering blir knapp, og avskrekkingsteorien står fortsatt sterkt. Hva kan enkeltpersoner og sivilsamfunnet håpe å utrette under slike forhold?

De nøye utformede uttalelsene, medieoppmerksomheten og de diplomatiske formalitetene kan lett overskygge det arbeidet som pågår i kulissene. Men i de stillere øyeblikkene, over
kaffe og i hastige samtaler i korridorer, trådte arbeidets tyngde frem. Dette var ikke bare mine egne tanker, men innsikter samlet fra samtaler, ideer som traff meg, refleksjoner som formet min forståelse av hvor vi står og hvor vi må gå.

Veien mot et forbud mot atomvåpen


Traktaten om forbud mot atomvåpen (TPNW) er den første rettslig bindende internasjonale avtalen som forbyr atomvåpen fullt ut, med det endelige målet å avskaffe dem. Ikke-spredningsavtalen (NPT) har spilt en viktig rolle i å begrense spredningen av slike våpen, men tillater fem anerkjente stater å beholde sine arsenaler. Den har møtt vedvarende
kritikk for manglende fremgang på nedrustning.
I motsetning til dette forbyr TPNW utvikling, testing, produksjon, lagring og bruk av atomvåpen. Traktaten ble vedtatt av 122 land i FN i 2017 og trådte i kraft i 2021, etter en
prosess ledet av stater og sivilsamfunnsorganisasjoner som fremhevet atomvåpens katastrofale konsekvenser.

På dette bakteppet ga 3MSP statspartene, sivilsamfunnsgrupper og andre aktører muligheten
til å vurdere gjennomføringen av traktaten og utvikle strategier for å styrke arbeidet mot en verden fri for atomvåpen. Utenfor de formelle sesjonene ble konferansen også en arena for å drøfte tilbakeslag, utforske muligheter og bekrefte forpliktelser på tross av globale utfordringer.


Å føre samtalen videre


Det geopolitiske landskapet forblir uforutsigbart, og mangel på finansiering truer mange sivilsamfunnsinitiativ. Flere deltakere understreket at inkludering i internasjonal rett og multilaterale prosesser ikke kan tas for gitt, men krever kontinuerlig årvåkenhet. Samtidig var det klart at håp alene ikke er nok. En gjennomgående bekymring var hvordan unge mennesker kan engasjeres mer fullt ut. Selv om unge ser fremover, kan de lett havne på sidelinjen i samtaler dominert av erfarne diplomater.
Historien viser at ungdomsaktivisme har vært drivkraften bak viktige sosiale og politiske endringer. Som en medarbeider i ICAN uttrykte det: samfunnsendring krever ikke at alle
overbevises, men at en kritisk masse endrer tankesett.
Denne endringen er allerede i gang, men å opprettholde fremdriften krever forpliktelse på tvers av generasjoner. Det handler ikke bare om å engasjere unge, men å bygge systemer som lar dem videreføre arbeidet som allerede er gjort.
Dette skal ikke forstås som en nedvurdering av unges energi. Men erfarne kampanjeledere minnet om hvor viktig det er å bygge videre på etablerte strategier, slik at ikke innsikt og
erfaring går tapt når generasjonsskifter skjer.

Skjør fremdrift, varig ansvar


Til tross for sterke forpliktelser er det fortsatt alvorlig bekymring for hvordan arbeidet for atomnedrustning skal bestå over tid. Flere sentrale aktører har måttet tilpasse seg krevende rammebetingelser. Ressurser kanaliseres i økende grad mot andre globale kriser, som klimaendringer. Denne utviklingen gjør kampen for stabile og varige finansieringskilder til en sentral utfordring, særlig for prosjekter drevet av unge. Mange bygger på frivillig innsats, og når nøkkelpersoner forlater bevegelsen, kan viktig kapasitet og erfaring gå tapt.
Sivilsamfunnet må derfor finne måter å bevare drivkraften på i en tid der politiske prioriteringer skifter raskt, og der andre globale utfordringer krever oppmerksomhet.

Stillheten som skaper rom


Som deltaker med norsk bakgrunn merket jeg meg at den norske delegasjonen, som opprinnelig hadde signalisert deltakelse, uteble da møtet åpnet. Selv om dette ikke innebar en direkte avvisning av traktaten, var fraværet tydelig. Samtidig
var det oppmuntrende å se unge norske politiske ledere delta, med et oppriktig engasjement for å lære og bidra.
Når offisielle representanter viser forsiktighet, kan sivilsamfunn og unge stemmer sørge for at arbeidet ikke stopper opp.

Fakta som forvitrer


Under 3MSP ble feilinformasjon trukket frem som en voksende utfordring, særlig i lys av den raske utviklingen innen kunstig intelligens (KI), som muliggjør bredere og mer overbevisende spredning av villedende fremstillinger. Det var særlig bekymringsfullt hvordan avanserte KI-systemer nå kan skjule eller forenkle sin egen beslutningsprosess, på måter selv utviklere kan ha vanskeligheter med å forstå. Dette
reiser alvorlige spørsmål om fremtidens atomvåpenstyring, hvor feiltolkninger og mistillit kan få katastrofale konsekvenser.
Feilinformasjon har aldri vært en perifer trussel. Gjennom historien har den påvirket opinion, politikk og diplomati. Med KI som forsterker rekkevidde og tempo, blir faren enda mer akutt.
Å bekjempe dette krever mer enn faktasjekking alene. Det fordrer aktivt engasjement, styrket mediekompetanse, og langsiktige strategier for å beskytte et sunt informasjonsøkosystem. Sannhet er selve grunnlaget for nedrustning og global stabilitet.

Når innsikt alene ikke er nok


I en av samtalene ble en kjent tankelek fra den kalde krigen nevnt. Ville Reagan og Gorbatsjov ha håndtert sine konflikter annerledes dersom de sto overfor en ytre trussel, som
en invasjon fra rommet? Spørsmålet er fantasifullt, men peker mot en dypere refleksjon: Hva om TPNW allerede
hadde eksistert på den tiden?

3MSP etterlot en uomtvistelig erkjennelse. Så lenge atomvåpen finnes, er det ikke et spørsmål om de vil bli brukt, men når.
Historien har vist hvor nær verden har vært utilsiktede detonasjoner og feilvurderinger. Neste gang vil konsekvensene være endelige, med mindre atomvåpnene avskaffes.
Tiden til å handle er begrenset. Våre handlinger, eller vår unnlatelse, vil forme fremtiden.


Det krevende håpet


Da jeg forlot 3MSP bar jeg med meg en dypere forståelse av kompleksiteten i arbeidet for atomnedrustning, og nødvendigheten av å fortsette. Håp deles ikke ut. Det bygges gjennom handling. Meningsfull handling er fortsatt mulig. Den krever at vi bygger menneskelige forbindelser,
utfordrer feilinformasjon, støtter dem som bærer arbeidet videre, og samarbeider på tvers av
generasjoner.


Jeg er takknemlig for UN House Scotland, for ICAN, og for alle dem som fortsatt bærer dette arbeidet fremover.
Veien hit har ikke vært uten tvil. Men håpet lever. Kanskje er vi flere enn vi tror.